Hemokromatose gentest (b)

​- blod

(HFE-gentest, C282Y, H63D)

​Prøvetaking:

EDTA-blod.

Indikasjoner:

Mistanke om arvelig hemokromatose, for eksempel forekomst av sykdommen blant nære slektninger eller ved jernoverskudd som er dokumentert ved biokjemiske kriterier basert på s-ferritin og s-transferrinmetning. Den patogenetiske faktoren ved hemokromatose er jernoverskudd som bør være påvist før utførelse av HFE-genotyping. Ferritin bør være stabil høy over en periode på 3-6 måneder (kortere ved ferritin > 1000 μg/L). Andre årsaker til høy ferritin, som f.eks. kronisk inflammasjon, må ekskluderes. Ved tvil om biokjemisk fenotype kan en supplere med MRI-undersøkelse av lever, eventuelt leverbiopsi for visuell påvisning av jernavleiring i leverparenkymet.

Merk at bioteknologiloven §5 setter særlige krav til samtykke og genetisk veiledning ved genetiske presymptomatiske og prediktive undersøkelser samt ved kartlegging av bærertilstand for arvelige sykdommer.

Bakgrunn:

Hemokromatose er en autosomal arvelig forstyrrelse i jernstoffskiftet karakterisert av økt jernabsorpsjon som fra slutten av ungdomstiden fører til utvikling av jernoverskudd med risiko for toksisk organskade og alvorlig sykdom senere i livet. Blant etnisk norske og i den øvrige kaukasiske befolkningen med utspring i Nord-Europa inklusiv USA og Australia, er en punktmutasjon i HFE-genet (H = «high eller «hemokromatose, Fe = jern) den avgjort vanligste årsaken. Mutasjonen er sjelden hos individer med etnisk bakgrunn i Syd-Europa, Asia og Afrika. HFE er et av flere gener som koder for proteiner som regulerer syntese av hormonet hepcidin og derigjennom medvirker til optimal jernabsorpsjon. De to viktigste HFE-mutasjonene C282Y og H63D refererer til utskiftning av cystein med tyrosin og histidin med aspartat i hhv. posisjon 282 og 63 i HFE-proteinet. I Norge er prevalens av homozygot og heterozygot C282Y, hhv. 0,6-0,7 % og 12-15 % og av homozygot og heterozygot H63D, hhv. 1,4 % og 20 %. Blandet C282Y-og H63D-heterozygot forekommer. Mutasjoner i andre relevante gener er sjeldne og betegnes under ett som «non-HFE-hemokromatose. Ca. 85 % av individer med jernoverskudd uten annen kjent årsak har HFE-hemokromatose, de fleste er C282Y-homozygote. Genetisk penetrans varierer betydelig med indviduelle forskjeller i absorpsjonshastighet og toleranse for jern før en ser symptomer på overgang fra preklinisk til klinisk stadium. C282Y-homozygoti gir størst risiko for utvikling av alvorlig sykdom og hemokromatose er derfor tradisjonelt blitt klassifisert som en autosomal recessiv sykdom. Etter innføring av moderne genetisk diagnostikk har det imidlertid vist seg at også de andre HFE-genotypene kan forårsake jernoverskudd og mild til moderat sykdomsutvikling. 10-15 % av pasienter med jernoverskudd har normal HFE-genstatus. HFE-mutasjonene er de vanligste og derfor også de eneste hemokromatose-genotypene som analyseres rutinemessig.

Referanseområder:

Tekstet svar som angir hvilken genotype som er påvist og hva dette innebærer.


Tolkning:

Mutasjon alene er ikke en diagnose, men kun en risikofaktor for sykdom. Påvisning av HFE-mutasjon bekrefter at et eksisterende jernoverskudd hos en pasient i preklinisk eller klinisk stadium er forårsaket av genetisk hemokromatose. Mutasjonen i seg selv gir ingen indikasjon på størrelsen av jernoverskuddet som pga. en betydelig individuell forskjell i genetisk penetrans kan variere uavhengig av HFE-genotype og om mutasjonen er homozygot eller heterozygot. Påvises C282Y-homozygoti hos en pasient uten tegn til jernakkumulering, bør funnet medføre at pasienten får kontrollert s-ferritin f.eks. årlig eller annethvert år. Påvises blandet heterozygoti uten tegn til jernakkumulering, kan s-transferrinmetning vurderes. Hvis denne er økt, bør s-ferritin kontrolleres igjen om 2-3 år, eventuelt også senere. Hvis s-transferrinmetning er normal, skulle ytterligere kontroll av s-ferritin være unødvendig.

Publisert 22.10.2015 13:00 | Endret 23.10.2015 11:36

 Handler om