Laktat-dehydrogenase (s/p)

 
(LD)

- serum/plasma

Prøvetaking
Serum (heparinplasma).  Prøven må være fri for hemolyse (se feilkilder).

Indikasjoner
LD har tidligere blitt benyttet i diagnostikken av akutt hjerteinfarkt, men har mistet sin betydning som myokardmarkør etter at nye og bedre markører er tatt i bruk (CK-MB og Troponin T).
Diagnostikk av parencymatøs leverskade, men også her har vi mer organspesifikke markører (ALAT, gamma-GT).
Viktigste indikasjoner er diagnostikk av hemolytisk prosess. Kan ellers benyttes som et uspesifikt parameter på vevsskade, for eksempel diagnostikk av degenerativ muskelsykdom.

Bakgrunn 
LD er et glykolytisk enzym som forekommer i cytoplasma i alle organismens celler.   LD består av fire polypeptidkjeder, som kan være av to typer: H og M.  Dette gir grunnlag for fem isoenzymer: LD-1 (H4), LD-2 (H3M1), LD-3 (H2M2), LD-4 (H1M3) og LD-5 (M4).  Disse isoenzymene er ulikt fordelt i de ulike vev: LD-1 og LD-2 er de dominerende isoenzymer i hjerte, nyrer og erythrocytter, mens LD-4 og LD-5 dominerer i lever og skjelettmuskulatur.  Halveringstiden varier fra 5 døgn (LD-1) til 10 timer (LD-5).  På grunn av den lange halveringstiden vil LD derfor være økt i opptil en uke etter et akutt hjerteinfarkt.  Aktiviteten av LD er bortimot 200 ganger så høy i erythrocytter som i plasma, noe som gjør målingen svært følsom for hemolyse i prøven.

Referanseområder

10  år:  100 - 400  U/L 
  11  69  år:  105  205  U/L 
  > 69  år:  115 - 255 U/L 
               

Tolkning
Kun høye verdier har klinisk interesse.
Høye verdier kan være fysiologisk betinget, idet man kan se en økning opptil det dobbelte inntil 3 døgn etter maksimalt muskelarbeide.  Moderat stigning (opptil 350 U/L) i siste trimester av svangerskapet.
Ved akutt hjerteinfarkt ses begynnende økning etter 6-12 timer, med maksimum etter 24-48 timer, og normalisering i løpet av 6-12 døgn.
S-LD er en meget uspesifikk indikator på vevsskade, og forhøyede verdier ses regelmessig ved akutt celleskade i lever, lunger, nyrer og muskulatur, ved hemolytiske prosesser, leukemier, pernisiøs anemi (ineffektiv erythropoiese) og maligne lidelser.

Feilkilder
Erythrocytter inneholder gjennomsnittlig 160 ganger så mye LD-aktivitet som plasma.  Enhver grad av synlig hemolyse gir derfor et positivt avvik (bias) på 25 – 50 U/L.  LD blir derfor ikke målt i prøver med synlig hemolyse (d.v.s. prøver med hemoglobin-konsentrasjon over 0,05 g/100 ml).

NB: Vårt laboratorium utfører ikke bestemmelse av LD-isoenzymer.

Biologisk og analytisk variasjon
Se egen tabell

Publisert 22.03.2012 10:57 | Endret 27.05.2014 15:22

 Handler om