Magnesium (s/p)

 
(Mg)

- serum/plasma

Prøvetaking
Serum (heparinplasma), fritt for synlig hemolyse. Prøven må ikke kjøles ned før separering.

Indikasjoner
Langvarig diaré, malabsorpsjon, langvarig malnutrisjon, alkoholisme. Utredning av uklare tretthetstilstander, muskelsvakhet, tetani og kramper med uklar etiologi. Langvarig bruk av diuretika. Akutt og kronsik nyresvikt.

Bakgrunn
Magnesium forekommer i organismen som toverdig kation, Mg++.  Av de ca. 25 g Mg som finnes i organismen, er halvparten lokalisert til skjelettet, mens det aller meste av det resterende er lokalisert intracellulært, hvor det nest etter kalium utgjør det dominerende kation.  Magnesium en viktig kofaktor for en rekke enzymer. Den ekstracellulære poolen utgjør bare ca. 1 %.  Magnesium utskilles i urinen ved glomerulær filtrasjon og tubulær reabsorbsjon.  Magnesiummangel øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium, og døgnutskillelsen av Mg faller til under 0,5 mmol.  Parathormon øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium.  Diuretika og alkohol hemmer reabsorbsjonen og fører til økt tap av magnesium.
For magnesium, i likhet med hva som er tilfelle for kalium, finner det sted en forskyvning fra ECV inn i cellene ved alkalose og glukoseopptak i cellene, mens en acidose fører til forskyvning den andre veien.
Ca. 1/3 av magnesium i plasma er bundet til serumproteiner, vesentlig albumin, mens resten foreligger som fri magnesiumjoner.  Akkurat som for kalsium gjelder at størrelsen av den fri ioniserte fraksjonen, som er den biologisk aktive fraksjonen, avhenger av albuminkonsentrasjonen og pH.
Hypermagnesemi forlenger den atrioventrikulære ledningstid, og svært høy verdier (>7 mmol/L) kan føre til hjerte- og respirasjonsstans.
Hypomagnesemi fører til muskelsvakhet, tretthet, tetani og kramper.

Referanseområde
0,71 – 0,94 mmol/L

Tolkning
S-Magnesium bør sammenholdes med albuminkonsentrasjonen i serum, og bør også vurderes opp mot eventuelle syre/base-forstyrrelser (se ovenfor under "Bakgrunn").
Av årsaker som fremgår under "Bakgrunn" gir måling av magnesiumkonsnetrasjonen i serum ikke alltid et godt bilde av organismens magnesiumbalanse. Undersøkelse av magensiumutskillelsen i urin (se nedenfor) kan gi nyttige tulleggsopplysninger når det gjelder påvisning av magnesiummangel.
Svært høye verdier ses så godt som utelukkende ved langtkommen nyresvikt.
Lett forhøyede verdier kan ses ved bruk av magnesiumholdige antacida (melk/alkali-syndromet) og hypothyreose.
Lave verdier ses ved malnutrisjon, malabsorpsjon, kronisk alkoholisme, langvarig behandling med thiazider, tubulære nyreskader, og hyperaldosteronisme.).

Feilkilder
Erythrocytter inneholder 3 - 5 ganger så mye magnesium som serum/plasma, og hemolyse medfører derfor økt S/P-magnesium.  Hvis hemoglobin i prøven overstiger 0,25 g/100 mL, vil målingen derfor ikke bli utført. 
Forsinket prøveseparasjon, eller oppbevaring av prøven ved lave temperaturer før separasjon, kan gi falskt forhøyede verdier.

Alarmgrenser
Verdier > 2 mmol/L og verdier < 0,4 mmol/L vil bli forøkt varslet pr. telefon

Biologisk og analytisk variasjon
Se egen tabell

Publisert 23.03.2012 14:07 | Endret 27.05.2014 15:23

 Handler om